Robotaxier kommer til Europa: en mulighet og et ansvar for sivilsamfunnet

Førerløse drosjer er ikke lenger bare noe man leser om fra California. Den 14. august kunngjorde Uber og det kinesiske selskapet Pony.ai at de skal sette over 2 000 robotaxier på veien i fem europeiske byer, etter at Europas første kommersielle robotaxi-tjeneste startet i Zagreb i mars. For ideelle organisasjoner og lokalsamfunn reiser det noen spørsmål som er verdt en nøktern samtale – ikke om teknologi, men om mennesker.

Muligheten: mobilitet for dem som mangler den

Det mest positive potensialet ved førerløs transport er tilgjengelighet. Eldre som ikke lenger kjører selv, mennesker med nedsatt funksjonsevne, folk i distrikter med dårlig kollektivtilbud – for mange av dem kan rimelig, tilgjengelig transport uten sjåfør bety økt selvstendighet og deltakelse. For organisasjoner som jobber med disse gruppene, er dette en utvikling verdt å følge: Riktig utformet kan den bli et reelt velferdsgode.

Men «riktig utformet» er nøkkelen. Førerløse biler er ikke automatisk universelt utformet. Kan en rullestolbruker komme inn og ut alene? Fungerer bestilling for noen uten smarttelefon? Slike spørsmål avgjør om teknologien inkluderer eller ekskluderer – og her har interesseorganisasjoner en viktig stemme.

Utfordringen: arbeidsplassene

Den andre siden er åpenbar: Drosje- og transportsjåfører er blant yrkene som direkte berøres. Dette skjer ikke over natten – utrullingen er gradvis, og mange biler kjører fortsatt med sikkerhetssjåfør – men retningen er tydelig. For organisasjoner som jobber med arbeidsliv, omstilling og sårbare grupper, er dette en samtale å ta tidlig, ikke når endringene allerede er her. Hvordan sikrer vi en rettferdig overgang for dem som mister levebrødet?

Et spørsmål om hvem som styrer

Legg også merke til hvem som eier hva: Teknologien er i stor grad kinesisk, appen amerikansk, mens bilene driftes lokalt. En robotaxi kartlegger gater og mennesker kontinuerlig. Hvem som eier disse dataene, og hvordan de brukes, er et spørsmål lokalsamfunn og sivilsamfunn bør stille – på samme måte som vi stiller spørsmål ved åpenhet om kunstig intelligens ellers.

Vår tilnærming

• Vær nysgjerrig, ikke avvisende. Teknologien kan gi reell mobilitet til mennesker som i dag er isolerte. Det er en verdi verdt å kjempe for at blir tilgjengelig for alle, ikke bare de ressurssterke i store byer.
• Krev universell utforming fra start. Interesseorganisasjoner bør inn i samtalen nå, mens standardene settes – ikke etterpå.
• Hold arbeidslivsperspektivet varmt. Teknologisk framgang må følges av en plan for menneskene den fortrenger.
• Ikke overdriv tempoet. Ingen norske byer er nevnt ennå, og «over 2 000 biler» er en plan, ikke en virkelighet. Det gir oss tid til å forme utviklingen framfor bare å reagere på den.

Førerløse biler kommer til Europa – gradvis, ujevnt og med mange ubesvarte spørsmål. For sivilsamfunnet er den viktigste oppgaven den samme som alltid: å sørge for at ny teknologi tjener alle mennesker, også dem som sjelden blir spurt først.