Hva er design thinking?

De fleste gründere starter med en løsning de allerede tror på. Design thinking snur på det: du starter med menneskene du vil hjelpe, og lar problemet deres styre hva du bygger. Det er en arbeidsmåte, ikke en fasit — en måte å tenke på som gjør at du bruker tid og penger på det som faktisk betyr noe.

De fem fasene

Design thinking beskrives ofte i fem faser. De er ikke en trapp du går opp én gang, men et kretsløp du beveger deg fram og tilbake i.

• Empati: Du blir kjent med menneskene du vil hjelpe. Du observerer og lytter i stedet for å anta.
• Definere: Du samler det du har lært til én tydelig problemstilling. Hva er egentlig problemet, og for hvem?
• Idéutvikle: Du åpner opp og lager mange mulige løsninger, uten å felle dom med en gang.
• Prototype: Du lager en enkel, billig versjon av en idé — akkurat nok til å vise fram og lære av.
• Teste: Du setter prototypen i hendene på ekte brukere og ser hva som skjer.

Poenget er ikke å gjøre fasene i «riktig» rekkefølge, men å hele tiden veksle mellom å forstå og å prøve. Ofte oppdager du i testfasen at du forsto problemet feil, og da går du tilbake til empati. Det er ikke å mislykkes — det er hele vitsen.

Hvorfor du starter med problemet

Tenk deg Maria, som vil lage en app for hundeeiere. Hun har allerede sett for seg funksjonene: turlogg, kart og en sosial feed. Men hun vet egentlig ikke hva som plager hundeeiere til daglig. Kanskje det største problemet er å finne en pålitelig hundepasser i ferien — noe appen hennes ikke løser i det hele tatt.

Når du starter med problemet, bygger du noe folk trenger. Når du starter med løsningen, risikerer du å bygge noe elegant som ingen har bedt om. Et velformulert problem er mer verdt enn en smart løsning, fordi problemet peker deg mot mange mulige løsninger — mens en løsning du har forelsket deg i, låser deg fast til én.

Divergent og konvergent tenkning

Design thinking veksler mellom to tankesett:

• Divergent tenkning åpner opp. Du utforsker bredt, samler mange inntrykk og lager mange idéer. Her er alt lov, og ingenting forkastes ennå.
• Konvergent tenkning snevrer inn. Du velger, prioriterer og bestemmer deg.

En vanlig modell kaller dette «dobbeltdiamanten»: først åpner du opp for å forstå problemet, så snevrer du inn til én problemstilling. Deretter åpner du opp igjen for å finne løsninger, før du snevrer inn til det du faktisk skal bygge. Feilen mange gjør er å hoppe rett til å snevre inn — de bestemmer seg for tidlig, både om problemet og løsningen, og går glipp av de gode idéene som ligger litt lenger ute.

Den vanligste fella

Den største fella i tidlig fase er å bli forelsket i sin egen løsning. Du har brukt kvelder og helger på idéen, fortalt venner om den og kanskje kjøpt domenet. Da blir det vondt å høre at den ikke treffer — så du begynner ubevisst å lete etter bekreftelse i stedet for sannhet.

Jonas, som lager et regnskapsverktøy for små byråer, spurte de første kundene: «Hadde ikke dette vært nyttig?» Alle svarte ja, av høflighet. Han bygde i et halvt år før han oppdaget at ingen ville betale. Hadde han i stedet spurt «Hvordan løser dere dette i dag?» og «Hva er det verste med den løsningen?», ville han fått ærlige svar mye tidligere.

Kuren er enkel å si og vanskelig å leve etter: hold fast ved problemet lenge, og hold løsningen løst. Vær villig til å ta feil tidlig, mens det ennå er billig.

Gjør dette nå

Skriv ned idéen din i to setninger. Del deretter et ark i to kolonner. I venstre kolonne skriver du «Problemet jeg tror jeg løser». I høyre kolonne skriver du «Hva jeg faktisk vet om dette problemet — fra ekte mennesker, ikke fra meg selv». Er høyre kolonne tom eller tynn, har du nettopp funnet det viktigste du skal jobbe med i de neste leksjonene. Ta vare på arket; du skal bruke det videre i kurset.